onsdag 15. januar 2014

"40, fit and fabulous" Del 2- Veien videre

Så sitter jeg her igjen; 14 måneder etter at jeg utleverte målene mine på det store internettet.. 40, fit and fabulous- jeg er fortsatt ikke 40, men er jeg nærmere de andre målene?

Nå, i skrivende stund kan jeg svare et stort og rungende JA!! Ikke helt i mål enda, men nå ser jeg mållinja i det fjerne..

Så hva har skjedd da? Året etter easylife. Planen var egentlig å fortsette treningen på senteret, men etter at jeg mottok et brev rett før kurset var ferdig, ble jeg så provosert at jeg fant meg et annet sted å trene. Ved første øyekast var brevet velment, det var en informasjon om hva de kunne tilby av opplegg etter at kurset var omme og priser på disse. Alt fra en rein treningsavtale til oppfølgingskurs.. Men så kom det som provoserte meg. Nederst i brevet sto det at dersom de ikke fikk en oppsigelse fra meg innen en gitt dato, ble jeg automatisk satt opp på en treningsavtale til ca 700,- i måneden.. Det er bare ikke riktig! Når jeg velger å gå på et ETT års kurs så er det over etter ett år! Dersom jeg vil fortsette, noe jeg egentlig ville, så er det min jobb å gi beskjed om dette. Så da sa jeg opp.. Noen måneder etter tikker det inn en sms, som igjen tilbyr meg trening på senteret, "for å komme igang igjen"!! Hva faen?! Regner de med at jeg ikke klarer meg på egen hånd? Misforstå meg rett; jeg er veldig fornøyd med kurset jeg gikk på, jeg lærte mye og klarte å snu dårlige vaner til det bedre. Men jeg synes det gir et dårlig inntrykk av opplegget, når de sender ut slike beskjeder. Har de egentlig ikke tro på opplegget sitt, eller har de null tiltro til at kursdeltagerne faktisk er der for å forandre hverdagen sin? Jeg skjønner jo at noen vil falle av lasset, men for meg er det helt uaktuelt å kaste bort 15000,-.Et lite hjertesukk eller et jungelbrøl; alt etter som hvem som leser.

2013 var et utfordrende år på mange måter. Tap av mennesker man var glad i, og som betydde mye for alle i familien, gjorde sitt til at jeg for min del gikk noen skritt tilbake. Jeg måtte rett og slett ta et oppgjør med følelser og mat, for at jeg ikke skulle falle tilbake til gamle vaner. Jeg har nok ubevisst vært en trøstespiser. Det har vært og er til tider fortsatt mange tårer, livet går videre, men savnet er der fortsatt og vil nok være der i lang tid.

 Etter noen undersøkelser på nettet, valgte jeg å melde meg inn i Akropolis. Jeg prøvde meg fram med diverse saltimer, men har nok funnet ut at jeg liker best å trene før jobb. Så da tropper jeg opp klokka 0600, 1-3 ganger i uka. For å holde kontroll på matinntaket meldte jeg meg inn i vektklubb.no. Dette har vært til kjempestor hjelp for meg, og sørget for at vekta fortsatt synker, sakte med sikkert.

Og nå kommer grunnen til at jeg ser mållinja i det fjerne:-) Rett før jul var jeg en tur hos fastlegen min og ba om en henvisning til Drammen Private Sykehus. Fredag 10. januar ble dagen.. Dagen da jeg skulle få svar på spørsmålet som har gnagd meg i åresvis. Har jeg mulighet til å få dekket mageplastikk? Jeg er overhode ikke en person som ønsker større pupper eller ansiktsløftning. Men den magen, den har vært en plage i mange år. Jeg har to flotte unger, som begge ble tatt med keisersnitt, og hadde det kun vært snakk om strekkmerker og arrene så hadde jeg gladelig struttet rundt i bikini. Merkene er jo et bevis på ungene:-) Men når arrene ikke synes fordi magen har bestemt seg for å ligge i folder over dem, ja da er vi ikke venner lenger.

Jeg ble vist inn på kontoret til doktor Lars Haukeland, hvor han stilte en del rutinespørsmål og forklarte prosedyren. Natta i forveien var brukt til å kartlegge alle argumentene mine, for jeg følte virkelig at dette var vinn eller forsvinn. Så kom vi til den delen som jeg grudde meg til.. Det var dags for å legge kortene på bordet, eller rettere sagt "slenge fram magen". Jeg måtte stille meg foran den største speilen i verden (det føltes sånn der og da iallefall), og så begynte legen å tegne på meg.. Han fortalte hvordan snittet ville bli gjort og sa i samme slengen ordene jeg aldri hadde trodd jeg skulle få høre:" Dette får du dekket". Hva?! Han sa hva? Hva med alle argumentene mine? Kunne jeg ha brukt natta til søvn likevel? Jeg tror ikke at det sank inn før lenge etterpå.. Etterpå måtte jeg legge meg på en benk, hvor han undersøkte magemusklene mine. Jeg hadde visst ganske mye muskler til å ha vært gjennom to keisersnitt. Så da har all treninga vært til nytte da:-)

Etter at jeg var påkledd igjen, fikk jeg litt mer info om hva jeg trengte å skaffe av kompresjonsstrømper og korsett, og spørsmålet om jeg ville finne time nå eller vente til seinere. Siden jeg regnet med og måtte vente en stund, kunne vi like gjerne finne dato der og da.. 11. Februar! I skrivende stund er det 3 uker og 2 dager igjen til den store dagen.. det var jo ikke lenge å vente i det hele tatt det.. Juhuu!! Jeg gleder meg helt vilt.. Tenk, endelig skal jeg kunne kose meg på stranda igjen.. Det er mye følelser i sving, sommerfugler i magen, og litt frykt for at datoen av en eller annen grunn må flyttes.. Men målet er nær. Det er det.

Jeg skriver nok en oppfølger etter at operasjonen er over, og hvis jeg klarer å finne motet til det, så blir det kanskje et før- og etterbilde også.

Ha en fin lørdagskveld!

Agnethe