"40, fit and fabulous" Del 2- Veien videre

Så sitter jeg her igjen; 14 måneder etter at jeg utleverte målene mine på det store internettet.. 40, fit and fabulous- jeg er fortsatt ikke 40, men er jeg nærmere de andre målene?

Nå, i skrivende stund kan jeg svare et stort og rungende JA!! Ikke helt i mål enda, men nå ser jeg mållinja i det fjerne..

Så hva har skjedd da? Året etter easylife. Planen var egentlig å fortsette treningen på senteret, men etter at jeg mottok et brev rett før kurset var ferdig, ble jeg så provosert at jeg fant meg et annet sted å trene. Ved første øyekast var brevet velment, det var en informasjon om hva de kunne tilby av opplegg etter at kurset var omme og priser på disse. Alt fra en rein treningsavtale til oppfølgingskurs.. Men så kom det som provoserte meg. Nederst i brevet sto det at dersom de ikke fikk en oppsigelse fra meg innen en gitt dato, ble jeg automatisk satt opp på en treningsavtale til ca 700,- i måneden.. Det er bare ikke riktig! Når jeg velger å gå på et ETT års kurs så er det over etter ett år! Dersom jeg vil fortsette, noe jeg egentlig ville, så er det min jobb å gi beskjed om dette. Så da sa jeg opp.. Noen måneder etter tikker det inn en sms, som igjen tilbyr meg trening på senteret, "for å komme igang igjen"!! Hva faen?! Regner de med at jeg ikke klarer meg på egen hånd? Misforstå meg rett; jeg er veldig fornøyd med kurset jeg gikk på, jeg lærte mye og klarte å snu dårlige vaner til det bedre. Men jeg synes det gir et dårlig inntrykk av opplegget, når de sender ut slike beskjeder. Har de egentlig ikke tro på opplegget sitt, eller har de null tiltro til at kursdeltagerne faktisk er der for å forandre hverdagen sin? Jeg skjønner jo at noen vil falle av lasset, men for meg er det helt uaktuelt å kaste bort 15000,-.Et lite hjertesukk eller et jungelbrøl; alt etter som hvem som leser.

2013 var et utfordrende år på mange måter. Tap av mennesker man var glad i, og som betydde mye for alle i familien, gjorde sitt til at jeg for min del gikk noen skritt tilbake. Jeg måtte rett og slett ta et oppgjør med følelser og mat, for at jeg ikke skulle falle tilbake til gamle vaner. Jeg har nok ubevisst vært en trøstespiser. Det har vært og er til tider fortsatt mange tårer, livet går videre, men savnet er der fortsatt og vil nok være der i lang tid.

 Etter noen undersøkelser på nettet, valgte jeg å melde meg inn i Akropolis. Jeg prøvde meg fram med diverse saltimer, men har nok funnet ut at jeg liker best å trene før jobb. Så da tropper jeg opp klokka 0600, 1-3 ganger i uka. For å holde kontroll på matinntaket meldte jeg meg inn i vektklubb.no. Dette har vært til kjempestor hjelp for meg, og sørget for at vekta fortsatt synker, sakte med sikkert.

Og nå kommer grunnen til at jeg ser mållinja i det fjerne:-) Rett før jul var jeg en tur hos fastlegen min og ba om en henvisning til Drammen Private Sykehus. Fredag 10. januar ble dagen.. Dagen da jeg skulle få svar på spørsmålet som har gnagd meg i åresvis. Har jeg mulighet til å få dekket mageplastikk? Jeg er overhode ikke en person som ønsker større pupper eller ansiktsløftning. Men den magen, den har vært en plage i mange år. Jeg har to flotte unger, som begge ble tatt med keisersnitt, og hadde det kun vært snakk om strekkmerker og arrene så hadde jeg gladelig struttet rundt i bikini. Merkene er jo et bevis på ungene:-) Men når arrene ikke synes fordi magen har bestemt seg for å ligge i folder over dem, ja da er vi ikke venner lenger.

Jeg ble vist inn på kontoret til doktor Lars Haukeland, hvor han stilte en del rutinespørsmål og forklarte prosedyren. Natta i forveien var brukt til å kartlegge alle argumentene mine, for jeg følte virkelig at dette var vinn eller forsvinn. Så kom vi til den delen som jeg grudde meg til.. Det var dags for å legge kortene på bordet, eller rettere sagt "slenge fram magen". Jeg måtte stille meg foran den største speilen i verden (det føltes sånn der og da iallefall), og så begynte legen å tegne på meg.. Han fortalte hvordan snittet ville bli gjort og sa i samme slengen ordene jeg aldri hadde trodd jeg skulle få høre:" Dette får du dekket". Hva?! Han sa hva? Hva med alle argumentene mine? Kunne jeg ha brukt natta til søvn likevel? Jeg tror ikke at det sank inn før lenge etterpå.. Etterpå måtte jeg legge meg på en benk, hvor han undersøkte magemusklene mine. Jeg hadde visst ganske mye muskler til å ha vært gjennom to keisersnitt. Så da har all treninga vært til nytte da:-)

Etter at jeg var påkledd igjen, fikk jeg litt mer info om hva jeg trengte å skaffe av kompresjonsstrømper og korsett, og spørsmålet om jeg ville finne time nå eller vente til seinere. Siden jeg regnet med og måtte vente en stund, kunne vi like gjerne finne dato der og da.. 11. Februar! I skrivende stund er det 3 uker og 2 dager igjen til den store dagen.. det var jo ikke lenge å vente i det hele tatt det.. Juhuu!! Jeg gleder meg helt vilt.. Tenk, endelig skal jeg kunne kose meg på stranda igjen.. Det er mye følelser i sving, sommerfugler i magen, og litt frykt for at datoen av en eller annen grunn må flyttes.. Men målet er nær. Det er det.

Jeg skriver nok en oppfølger etter at operasjonen er over, og hvis jeg klarer å finne motet til det, så blir det kanskje et før- og etterbilde også.

Ha en fin lørdagskveld!

Agnethe

ønskedag

her er en konkurranse jeg gjerne vil vinne:-) http://tildecathrine.blogg.no/1361385231_vinn_en_fotoshoot_med.html

Veien til "40, fit and fabulous"

"Veien blir til når mens går" sies det.. Vekta blir høyere mens man spiser også.. Jeg nærmet meg seksogtredve år med stormskritt, og stjernen med 40 blinket ikke så langt i fjerne lenger. Fire år unna, og jeg hadde brukt de fleste åra av mitt voksne liv til å være misfornøyd med vekta. Jeg hadde mang et halvlykka forsøk på å gjøre noe med det, mang en kilo ned og et par opp igjen, om og om igjen.. Folk skulle bare visst hvor utrolig utmattende det er å måtte gå ned den samme kiloen oppatt og oppatt igjen. Tilslutt tror man faktisk at; "jeg skal visst bare være stor jeg", og det er nesten rart at man ikke bare setter seg ned og velter seg i den negative tanken og selvmedlidenhetens klør. Jeg har nok hatt mine kvelder, mens gubben har vært på jobb og ungene har vært i seng, hvor jeg har syns litt (les:mye) synd på meg selv, men det ligger ikke for meg å bli der nede. Det ligger egentlig ikke for meg å skrive dette heller, men kanskje det kan være noen der ute som trenger å vite at de ikke er alene om tanken.

"Alle fine damer har en stygg venninne" synger Herodes Falsk og Tom Mathisen, og det er ikke bare en gang jeg har følt meg som den negative parten av den setningen. Nå skal det sies at jeg har noen veldig gode venninner som er både flotte og pene, og som aldri noensinne har gjort noe for at jeg skal føle det slik, det er bare mitt eget hode som jobber mot meg. Det har nok noe med selvbildet å gjøre, og den fantastiske janteloven. Jeg unner vennene mine alt i verden, men når sant skal sies, har nok misunnelsen stukket litt når de har kunnet gå inn i en hvilken som helst butikk for å handle klær og komme ut igjen med flotte ting, mens 90 % av det jeg prøvde så ut som pølseskinn hvis jeg i det hele tatt har fått det på. Men den har kun stukket et lite sekund, for jeg ønsker at alle venninnene mine skal ha muligheten til å se og føle seg på topp til enhver tid:-) Det som provoserer, er faktisk at jeg ikke har vært sååå kjempediger og at det er damer som sliter mer enn meg. Hvor pokker skal de handle klær??! Ja, jeg vet at det har kommet en del stormote-butikker, men de fleste selger jo bare telt.. Det at man har noen eller mange ekstra kilo, betyr vel ikke at man ikke har lyst til å ha klær som er forsydd? Lavvo skal soves i, ikke brukes som påkledning!

Men, tilbake til min historie.. Ikke kan jeg skylde på gener eller dårlig stoffskifte, jeg har alltid hatt det klart for meg hvorfor jeg har gått opp i vekt. Ostepop.. Brus... Potetgull.. Smågodt.. Kaker.. Hver kveld.. I mange år.. Ikke hatt "tid til å trene", men masser av tid til å se på tv. Man kan ikke skylde på babyvekt når det er 16 år siden man gikk opp 20 kilo som førstegangsgravid, og vekta bare har fortsatt oppover. Med andremann hadde jeg fått litt mer vett i skallen, og det holdt med 4 kilo opp som jeg faktisk gikk ned igjen. Men jeg har jo gått dem opp og ned mangfoldige ganger etter dette, så da kan det jo umulig ha noe med graviditetene å gjøre, ikke sant?

Jeg har alltid visst at det "bare" er å spise mindre og trene mer, og har mer en en gang blitt provosert av denne setningen. Selvfølgelig er det "baaare" å gjøre dette, men når selvfølelsen er på bunnen, kroppen en tung og unnskyldingene mange, er det ikke bare, bare.. Den lille lysta som putselig kom, blir kjapt slått ned av huet som sier at, "i morgen veit du, da begynner du" " så pass på å kos deg litt ekstra i kveld, for nå blir det lenge til neste gang".. Og hver dag så begynner jeg i morgen... Disse morgenene blir plutselig til år, er dere klar over det? Og den siste kvelden med kos... Man trenger ikke vel ikke veldig mange hjerneceller for å skjønne at det blir ganske mange ekstra kilo tilslutt...

Men så til min løsning.. Eller løsningen som passer for meg. Jeg vil ikke være en av de personene som mener å ha funnet løsningen for alle overvektige personer, for jeg tror at alle må finne den måten som passer for dem, og at det ikke er én diett eller kurs som er løsningen for alle. For meg har det aldri vært aktuelt med en vidunderkur, men selvfølgelig har jeg prøvd dem, i håp om å få en kickstart, uten videre hell sevfølgelig.. Jeg har hele tiden visst at det må en livsstilsendring til, og det er jo piece-of-cake ikke sant? Var det noen som sa kake??

Det var helt i begynnelsen av mai 2012, og nok en gang dumpet det en easylifereklame ned i postkassa. Vet ikke hvilket nummer i rekken det var, men som alle andre ganger leste jeg det ivrig. Forskjellen denne gangen, var at jeg hadde snakket med noen som hadde erfaring med kurset, og som bare hadde positive ting å si om det, og dette gjorde at jeg plukket opp telefonen.. 7. mai 2012. Første møte med easylife. Jeg hadde en uforpliktende informasjonstime med Lise, som er daglig leder på senteret. Hun snakket om opplegget, samtidig som vi snakket om motivasjonen min. Kurset er ingen billig løsning, så motivasjonen er alfa og omega, så man ikke står igjen med tom lommebok og enda flere kilo. Det siste kurset før sommeren skulle starte dagen etter, så jeg måtte ta en beslutning kjapt. Veldig skummelt, total forandring på ett døgn.. Vil jeg klare det? Jeg så for meg 17. mai og bryllupet vi skulle delta i pinseaften, all den gode maten og ikke minst drikken... Den første fasen av kurset er jo kun 5 poser med pulver om dagen. Jeg tok opp problemstillingen med Lise, og hun var ærlig med meg.. 17. mai, busdager, jul, påske osv kommer hvert eneste år, så der hadde de ikke sympati i det hele tatt:-) Men når det kom til bryllup og konfirmasjoner kunne de guide meg til å velge riktig..

Avgjørelsen ble tatt og neste kveld satt jeg sammen med en gjeng fremmede mennesker som også hadde tatt samme beslutning som meg.. Jeg har ikke tenkt til å utbrodere hver eneste dag jeg har vært i kurset, men har lyst til å skrive litt om de første dagene og ukene.. På dag 1 er jo selvfølgelig motivasjonen på topp og spenningen nesten til å ta og føle på..  Det eneste som skal inn i gapet er vann og 5 shaker fordelt utover dagen med 3-4 timers mellomrom. Merkelig.. Sultfølesen kommer ikke, og fysen som til nå har vært min største fiende uteblir.. hmmm... Målet med den første perioden er å komme i ketose, slik at kroppen forbrenner fettet i stede for karbohydratene i kroppen. Da går vekta raskt ned, slik at man får enda mer motivasjon når man skal inn i fase 2 av kurset og ut av ketosen igjen.

17. mai kom. Da hadde jeg holdt på i 9 dager, og hadde til og med fått beina innenfor treningssenteret et par, tre ganger også. Jeg er en sosial person, og hadde ingen planer om å sitte alene på 17. mai bare fordi jeg var på pulver. Venner ble bedt inn, og mens gubben, unga og dem koste seg med grillmat som seg hør og bør på en slik dag, satt jeg sammen med dem rundt bordet og "koste" meg med jordbærshaken min.  Det merkelige var at det overhode ikke var noe problem. Jeg var ikke sulten og jeg var ikke fysen. Så det ble en veldig hyggelig feiring av nasjonaldagen:-)

Neste utfordring var bryllupet vi skulle i. Siden gubben hadde ansvaret for takkformatentalen, visste jeg menyen og det ble til stor hjelp. Jeg har ikke noe problem med å holde med vekk fra alkohol og kaker, men jeg aktet ikke å sitte ved middagsbordet med en shake.. Takket være god planlegging kunne jeg spise nesten hele forretten og en god del av hovedretten. Jeg holdt meg bare borte fra poteter, grønnsaker som vokser under bakken og saus. Men nydelig var det for en som ikke hadde spist vanlig mat på tre uker. Og gubben ble glad for to desserter han:-)

Nå sitter det altfor langt inne i meg å fortelle hva startvekta var, men i den første ketosefasen som varte i seks uker, gikk jeg ned 12 kilo. Faen, 12 kilo!! Det var nesten ikke til å tru.. Og i løpet av sommerferien gikk vekta sakte med sikkert videre nedover.. Treningen har plutselig blitt en rutine i hverdagen og planleggingen av måltider er en viktig del av det daglige.

Nå, 5 måneder etter starten, har jeg valgt å begynne på en ny runde med pulver. Alle som går ned i vekt eller har gått ned i vekt, vet at man på et tidspunkt stopper opp en stund. Vektplatå som det så fint heter... "Helvete på jord" for en som vil ned i vekt fortest mulig... Jeg møtte mitt for en fire ukers tid siden.. Opp og ned den samme kiloen, gang på gang på gang.. Jeg tok det opp på den forrige kurskvelden vår, og spurte om jeg kunne ta en pulverperiode igjen.. Og siden kroppen hadde vært ute av ketosen i tre måneder, fikk jeg klarsignal til å starte igjen. Ikke seks uker denne gangen, men maks tre til fire.. Uke en er snart over, og endelig har jeg nådd det første og hittil uoppnåelige målet på -20 kilo. Minus 20 kilo på 5 måneder.. Det ække verst det.. Problemet er at kroppen husker vekta si i 2-5 år etter at man har gått ned, så det vil bli en lang kamp, om jeg kan kalle det det... Og det kan jeg jo, siden det er jeg som skriver.

I dag skriver vi 14. oktober, og i går kveld tok jeg en prøverunde på alle klærne i skapet mitt. Jeg har hatt et par slike runder før, men nå prøvde jeg rubbel og bit.. Jeg kan puste så mye i bunaden min nå, at den bør sys inn.. INN altså, ikke ut... Det var en ny følelse.. Begge selskapskjolene må samme veien.. Et mangfold av skapvarmere ligger klare til resirkulering, mens noen ligger litt på vent.. Det hender at man må ha litt hjelp av en venninne til å enten se muligheter eller til å gi slipp:-) Hun vet hvem hun er, og forhåpentligvis får vi fikset et tidspunkt vi begge har tid:-) Jeg burde sikkert lagt ut før- og etterbilder, men det får bli når hele målet er nådd og jeg er ca 30 kg lettere. Jeg har jo ikke noen nyere bilder heller, forresten.

Veien er enda lang, men målet er ikke så langt unna som det en gang var. Mantraet "40, fit and fabulous" kimer i huet rett som det er, for "40, feit og ferdig" er ikke et alternativ for meg lenger!

Du kan hvis du vil!! Det er mitt "råd" til andre som var i min situasjon, men du må komme dit selv. Det er ingen andre en deg selv som kan gjøre forandringen, uansett hva alle rundt deg velmenende mener.. DU er kapabel! DU er sterk nok!

Agnethe

En kreativ påske :-)

Det er utrolig hvor kreativ en blir når man har noen dager fri :-) Legger ut noen bilder av hva jeg har fått laget hittil i påsken...

Ny teknikk

Det finnes så mange kreative sjeler, så når jeg kommer over nye teknikker må jeg jo bare prøve:-)

Et par nye bretteteknikker

Flere kort...

Det øverste kortet lagde jeg til Pernilles 6- årsdag. Synes stemplene fra Stamping Stella er kjempeherlige. Kort nummer 2 gikk til Marius på hans bursdag. Og kort nummer 3 kjøpte venninna mi til et bryllup hun trengte kort til.

Kort og godt...

Jeg har i den siste tida fått øya opp for kortlaging. Et artig tidsfordriv.. Det første kortet laget jeg til Hermans barnedåp.

Foto

Etter mye venting og luring kjøpte jeg meg et nytt objektiv til kameraet mitt. jeg har lenge ønsket å kunne sitte på avstand og ta bilder av ungene, slik at bildene blir mest mulig naturlig. Så nå har jeg øvd meg litt da, men ikke på det jeg kanskje burde ha øvd på... I dag har det blitt litt nærbilder av blomstene mine..Og det er fortsatt ingen hemmlighet at jeg liker lilla??